Jeg satt meg ned i sengen, satte armene i kors og stirret sint inn i veggen. Tanker som: "Mamma er kjempe dum", og "Hvorfor sier hun de teite tingene om meg?" fòr igjennom hodet mitt.
Noen tårer rant nedover kinnet mitt, og i sinnet fant jeg ut at mennesker ikke trengte å være med meg om de ikke likte den jeg var,.... men det jeg ikke visste var at jeg faktisk såret dem. Trist unngikk jeg Mamma hele den dagen.
Neste gang hun pekte på det ropte jeg tilbake: "Jeg kan ikke forandre meg, for det er slik jeg er! Sånn er det bare!!"
Jeg trodde virkelig ikke at jeg kunne forandre mine svakheter. Jeg trodde jeg var begrenset til den personen barndommen og miljøet hadde gjort meg til. Vel, jeg tror det bare er de faktorene som satte meg på villspor. Livet satte meg på villspor, og livet setter meg igjen inn på riktig vei!
Nå er jeg jo blitt større, og jeg har skjønt dette. Jeg vet at jeg kan utvikle alle mine svake sider til noen sterke egenskaper. Jeg vet at jeg kan utvikle meg til å bli et sterkere menneske enn det jeg er i dag. Min mor tørde å se sine svakheter i øynene. Det tror jeg er det modigste man kan gjøre. Mamma er den modigste personen jeg kjenner.
En ting er sikkert, alle mennesker har ihvertfall en oppgave: Å ta vare på hverandre. Og hvis du ikke gjør det- så gir ikke livet ditt mening.
Det vil si at det gir mening å tørre å se sine svake sider, også å tørre å fortelle andre om deres. Hvilken måte du gjør det på, er opp til deg- og dine medmennesker. En ekte venn forteller deg det.
Ingen mennesker er perfekt, og det er derfor det er så gøy å leve, du får muligheten til å bli et bedre menneske her på denne jord! Er det ikke flott?
.. Og på den måten kan man jo skape fred i sin lille omkrets.
